IKT-lærlingen, Sam er en fremtidsrettet ung herremann som ser positivt på det meste i livet. Han har klare mål for fremtiden, men slik har det ikke alltid vært. Dette er historien om barnevernsgutten som til slutt klarte å sette nedslag med samlede ben takket være en god porsjon egeninnsats og mange støttespillere som kun ville han vel.
Det er nå hele ni år siden Sam kom til sin fosterfamilie på Gressvik utenfor Fredrikstad. En trøblete oppvekst i Oslo endte med at barnevernet valgte å plassere han i et fosterhjem. Det betyr ikke nødvendigvis at brikkene faller på plass, men for Sam har det så absolutt gjort det. Vi møtte 19-åringen og hans fostermor for et lite tilbakeblikk av det som utviklet seg til å bli en real solskinnshistorie.
– Se på han. Ser han ikke godt ut. Sam har blitt en skikkelig «kæll» nå, smiler fostermamma, Renate Gjertsen og tar et godt tak i kinnet til sin kjære fostersønn.
Mye å forholde seg til
Det var på ingen måte noen selvfølge at Sam skulle bli den gutten han er i dag. De første årene var sterkt preget av hans barndom. Den første tiden låste han både vinduer og dører når han gikk til sengs, og på skolen slet han med store konsentrasjonsvansker. I tillegg var det jo naturlig en stor overgang å skulle forholde seg til et nytt sett med «foreldre» med egne barn. Sam får en alvorlig, men samtidig fornøyd uttrykk i ansiktet når han tenker tilbake.
– Det var mange tøffe tak. Både på skolen og hjemme. For første gang skulle jeg som var vant til å være enebarn forholde meg til to søsken i tillegg til «mor og far». Det måtte jo bare bli krasj i starten, ler Sam før han fortsetter. – Jeg husker spesielt det første året. Da ble det mange inntrykk. Jeg var jo ikke vant til å feire jul, og nå satt jeg plutselig der med en julestrømpe i fanget. Alle feriene ble spesielle. Det å ta seg en tur på hytta var jo heller ikke vanlig kost der jeg kom fra, forteller han.
Det viktige valget
De første årene på Gressvik bød naturlig nok på sine opp og nedturer. Heldigvis stabiliserte livet seg etter hvert. Når han kom i ungdomsskolealder løsnet det virkelig. Sam fikk vist hvilke evner han hadde og det gjenspeilet seg selvfølgelig også i karakterboken. Årene på ungdomsskolen skulle vise seg å bli en svært viktig periode. Ikke bare i forhold til å prestere faglig, men også i forhold til å få sortert tankene rundt hvor han egentlig hørte hjemme. Sam kjempet en tøff lojalitetskamp med seg selv. Stadige tvistemøter og rettsaker satte sine spor. En dag tok han avgjørelsen.
– Jeg var vel 15 år da jeg endelig torde å sette ord på mine følelser. Da bestemte jeg meg for at nok var nok. Jeg orket rett og slett ikke mer av at folk dro meg i flere retninger og bestemte meg da for at jeg hørte hjemme i Fredrikstad. Den avgjørelsen angrer jeg ikke på, forteller fosterhjemsbarnet stolt.
Klare roller
Selv om Sam har utviklet et trygt og nært forhold til sin fosterfamilie, så er både han og fosterforeldrene veldig klare på at hans riktige mamma bor i Oslo. Etter at ting fikk stabilisert seg noe har kontakten med hans biologiske mor blitt veldig viktig.
– Sam har en mor og det er ikke meg. I Oslo har han en mamma som elsker gutten sin svært høyt og det er vi alle veldig takknemlige for. Det er viktig for oss at dette forholdet fungerer og i 2013 var vi faktisk på ferie i Tyrkia i sammen slik at Sam fikk muligheten til å treffe store deler av sin iranske familie. Det var en svært minnerik tur for oss alle og vi har fortsatt kontakt med de, forteller Renate Gjertsen.
Ingenting kommer av seg selv
Sam har nå flyttet ut av sitt fosterhjem og han befinner seg i den fasen som kalles for ettervern. Med god hjelp fra barnevernet har han for øyeblikket etablert seg i Moss. Det er først og fremst fordi han er IKT-læring på Kirkeparken VGS. Med en god porsjon egeninnsats føler han at han nå begynner å bli klar til å stå på egne ben.
– Jeg gjør faktisk det. Med god hjelp av barnevernet og selvfølgelig min fosterfamilie så har jeg lært meg svært mye om voksenlivet. Nå går det ikke lenger å bare kjøpe seg alt man har lyst på. Skal man nå noen vei, og i tillegg kjøpe noe eget en gang, ja da må man spare. Akkurat på dette området er jeg stolt av meg selv. Jeg har forholdt meg til et budsjett og de pengene som er til overs har jeg satt av til sparing. Jeg kunne jo bare gjort som de fleste andre på min alder og kjøpt meg det jeg har lyst på, men det har jeg klart å styre unna, forklarer 19-åringen.
Har fremtidsdrømmen klar
Sam har i dag tatt Gjertsen som sitt etternavn. Det har han først og fremst gjort med tanke på å ligge bedre an i arbeidsmarkedet. Målet er å få seg en fast jobb innenfor skoleverket og selv har han stor tro på at han vil lykkes med det. Selv om veien har vært tidvis strabasiøs for fosterhjemsbarnet, så er han glad for at det hele utviklet seg slik det gjorde.
– Det som skjedde var uten tvil til det beste for meg og jeg er veldig takknemlig for all den hjelpen jeg har fått underveis. Akkurat nå er jeg bare glad og føler at livet mitt har falt på plass. Jeg bor for meg selv og har kontroll på økonomien. Jeg har til og med fått meg kjæreste, og i tillegg har jeg både en mor og min fosterfamilie som vil meg alt vel. Hva mer kan man forlange? Det må i tilfelle være at jeg får meg både jobb og bosted i Fredrikstad. Da vil alt være på stell. Jeg savner det å preke bredt, avrunder Sam fornøyd før han må tilbake på jobb.
Tekst og foto Petter Andresen
