Håkon Urdal kaller seg hobbyløper og glad amatør, men han trener hver eneste dag.
– Også på julaften?
– Det ble nok en liten runde, ja.
– Syttende mai?
– En grytidlig morgenmil, da smetter man ut før resten av huset, kone og to døtre, våkner, og er tilbake i tide til å være med på familiemoroa.
I Kenya, som i årtier har levert distanseløpere i verdenstoppen, begynner det ofte med barn som må løpe fram og tilbake til skolen, og da er det snakk om betydelige avstander. Da lille Håkon målte opp distansen hjemmefra til Kambo skole, viste den seg å være 65 meter. Der var det ikke mye å hente, så det ble fotball i stedet.
– Ble du god?
– Nei, jeg var nok aldri noe talent , men jeg var absolutt et arbeidsjern. Så selv om jeg avviklet fotballen i ung alder har jeg alltid likt å være aktiv, det gjelder både løping, skigåing og trening i styrkerom.
– Blitt helt avhengig?
– Jeg hadde nok overlevd en dag eller to uten.
Sensoriske egenskaper
Løpingen ble så smått satt inn i et slags system da han forberedte seg til 3000-meteren som var en del av opptakskravet til befalsutdanningen i militæret. Han klarte kravet med god margin, og opplevde en gryende bevisstgjøring på gleden ved å bevege seg raskt og langt, men det skulle gå noen år før han ble konkurranseløper på et høyt nivå. Det kommer vi tilbake til.
Etter videregående på Kirkeparken tok han en mastergrad i matvitenskap ved universitetet i Ås, og fikk etter hvert en deltidsstilling ved Vinmonopolet på Ski. Der ble han interessert i å bygge opp en kompetanse på vin og brennevin, og spesialiserte seg på akevitt.
– Hvordan?
– Det går først og fremst ut på å kartlegge aromastoffene i akevitten, finne de sensoriske egenskapene. Og så er det viktig å vite hvordan vi oppfatter smakene, akevitten må ikke være for kald når man smaker, og den kan gjerne blandes med litt vann for å få fram flere nyanser.
Dermed ble han ansatt i full stilling som sensoriker ved Arcus i Oslo, med spesielt ansvar for akevitt.
– Men er ikke sånn smaking veldig subjektivt, med masse muligheter for bløff?
– Det kan det nok også være, jeg har sett mange fantasifulle formuleringer. Men det er visse grunnforutsetninger som ligger der, og da hjelper det godt med en viss kompetanse og erfaring.
Halvvitenskapelig opplegg
Han ble værende i Arcus i fem – seks år, i det som han opplevde som en spennende og interessant jobb. Etter det ble han ansatt i laboratoriebedriften Eurofins på Kambo, hvor han blant annet jobber med miljøanalyser. Og han har beholdt, og videreutviklet, kunnskapen om de dyrkede dråper, også som sommelier, vinkelner, en tilleggskompetanse han fikk i begynnelsen av Arcus-tiden.
– Har du sablert (slå av flasketuten med en sabel, skrib. anm.) mange sjampanjeflasker, da?
– Jeg har gjort det en gang, med en ganske slarkete brødkniv. Men jeg fikk den av til slutt.
– Ja vel. Og ellers hygger du deg i det mer private med et godt glass i ny og ne?
– Det blir faktisk ganske sjelden, jeg er mer interessert i kvalitet enn kvantitet.
– Kresen?
– Ja, det må vel gå an å si det. Lettere kresen.
Og så er det det at Håkon Urdal kan ikke ta seg et godt glass når som helst, han skal jo ut og løpe. Og han skal løpe langt.
– Hvordan rotet du deg bort i det, da?
– Jeg hadde løpt litt da jeg meldte meg på Oslo Maraton i 2012, og det gikk litt for bra.
– Å?
– Jeg fullførte på 2,47, det er jo en god tid, og det ga meg litt for mye blod på tann. Så det ble i overkant hard trening og belastningsskader etterpå.
Men det har gått seg til etter hvert, og etter å ha trent og konkurrert jevnt og trutt i sju år har han nådd et svært høyt nivå til å være sin egen trener.
– Jeg har fått satt løpingen i system, og har stort sett en mening med det jeg gjør. Det er et slags halvvitenskapelig opplegg, som bygger på sunn fornuft. Jeg legger vekt på å ta vare på den glade amatør, og å ha et lekent forhold til det jeg driver med. Gleden og positiviteten er viktig for meg.
Hat trick 2019
Håkon Urdals maratonpers er på 2,37. Den satser han på å slå i år.
– Hvor langt ned skal du?
– Vel, det er kanskje på grensen, men målet er 2,34,59.
– Hvorfor akkurat det?
– Da er jeg under 2,35.
– Hvis du ikke klarer det, da, like gjerne legge opp?
– Nei, det er jo andre ting enn maraton. Ultraløp, for eksempel. Jeg har løpt Ecotrail Oslo to ganger, det er på 80 km, der har jeg fjerde plass som beste resultat.
– Og så gikk det ganske greit i Rallarvegsløpet, der vant du både i 2017 og 2018. Satser du på hat trick i år?
– Det er fristende, og som regjerende mester har jeg gratis overnatting på Finse. Så jeg tror nok jeg kommer til å stille, og å være godt forberedt. Jeg har nok et lite skråblikk mot ultraløp.
– Høres slitsomt ut. Hvor langt er du villig til å løpe, da?
– Det arrangeres noen 100 miles løp rundt i Europa, det kunne vært artig å prøve.
– 100 miles?
– Ja, 100 miles. 160 kilometer. 16 mil.
Klokkereint golftreff
– Det må da være fryktelig slitsomt å være ute på disse lange løpeturene, Håkon Urdal?
– Det kan det være, selvfølgelig, men det er også en mengde mektige og flotte opplevelser, selv om man beveger seg litt fortere enn vanlig. En herlig blanding av slit og mas og gode løpefølelser, hvor man faktisk kan glemme alt det negative.
– Ja vel. Hva har vært det beste løpet ditt så langt?– Det første Oslo maraton, jeg ble veldig sliten etter tretti kilometer, men fullførte. Og et av Rallarvegsløpene var flott, 54 kilometer oppover uten en eneste negativ tanke.
– Det verste løpet, da?
– Stockholm maraton 2013. Jeg var utrent og måtte presse meg gjennom. Jeg fullførte, men det gjorde vondt.
Det er ikke mye tid til pubrunder med gutta eller annen moro for en kar som lever i et treningsregime som Håkon Urdal. Og hva med familielivet?
– Det kan absolutt kombineres, ellers ville jeg jo ikke ha drevet med dette. Jeg trener blant annet tidlige morgener, og tar langturer på søndag før frokost. Og så er det jo en del løp hvor familien kan være med, og faktisk delta.
– OK, men hvis du ikke skulle løpe, hva ville du drive med da?
– Jeg har tatt vare på golfsettet mitt, det å treffe en golfball klokkereint er også en flott opplevelse, full konsentrasjon og tilstedeværelse, en veldig mental sport.
– Du har mastergrad i matvitenskap og er utdannet vinkelner, hva er ditt ultimate måltid?
– Da må jeg løpe litt igjen, jeg velger en løype hvor jeg vet at jeg kan finne noe sopp, og så lager jeg en risotto for to med parmesan og kantareller når jeg kommer hjem. Til den vil jeg servere en klassisk europeisk rødvin, gjerne en italiensk nebbiolo.
– Høres bra ut. For øvrig må du vel etter hvert gire ned på den ganske så tøffe løpinga, hvordan har du tenkt å gjøre det?
– Jeg har tenkt å trappe gradvis ned. Foreløpig fortsetter jeg med gateløp og maraton, og så kan jeg gå over til mer terreng- og ultraløp etter hvert. Deretter finner jeg fram golfkøllene, og etter det igjen har jeg en treliter spesialakevitt og noen særdeles gode vinflasker i kjelleren.
Tekst Lars Rune Debes
Foto Jørn Mortensen
