Å være komfortabel bak rattet når man er ute og kjører bil er for mange ingen selvfølge. Hvis ubehaget først får koblet et grep, ja da kan det ta lang tid før man føler seg trygg på ny. For mange dreier det seg om flere år. Bakgrunnen for at dette oppstår kan jo være så mangt, men for Therese Solhaug fra Moss var det en spesiell hendelse som utløste frykten.
– I 2006 omkom min mor i en møteulykke med en tankbil på Ringvoll. Det var selvfølgelig en situasjon som preget både meg og min familie sterkt i lang tid. Det jeg imidlertid ikke var forberedt på var at denne hendelsen etter hvert skulle vise seg å bli en sterkt medvirkende årsak til at jeg selv utviklet en angst for å kjøre bil. Jeg som hadde fartet rundt i store deler av Europa bak rattet på en bil og som rett og slett elsket å kjøre det, forteller hun.
Redd for konsekvensene
For Solhaug, som til daglig jobber som daglig leder i Sportsklubben Sprint-Jeløy startet utfordringene bak rattet med små bekymringer som etter hvert skulle vise seg å vokse seg store.
– Jeg tenkte jo konsekvenser uansett hvor jeg kjørte. Alltid med verst tenkelige utfall selvfølgelig. Jeg visste jo at jeg var en god sjåfør, men det hjalp bare så lite. Etter hvert trivdes jeg best på veier som maksimalt tillot 50 kilometer i timen, og i perioder kjørte jeg faktisk ikke bil utenom her på Jeløya hvor jeg bor, forteller hun.
Løsning på fire hjul
Etter hvert som årene gikk ble Solhaug mer åpen i forhold til sine utfordringer. Å lette på det mentale lokket hjalp selvfølgelig noe, men hun følte seg fortsatt mest komfortabel i bil når andre satt bak rattet. En dag kom imidlertid løsningen på utfordringene bokstavelig talt rullende inn på hennes arbeidsplass.
– Tidligere i år ble jeg kontaktet av Terje Sunnvoll som er salgssjef ved Toyota Moss. Han lurte på om Sprint-Jeløy var interessert i å låne en bil av de mot gjenytelser i form av reklame. Til å begynne med var jeg svært usikker på hvilken glede vi skulle ha av å få en bil til disposisjon, men vi ble enige om å gjøre et forsøk. Da en Toyota Landcruiser rullet inn foran klubbhuset ble jeg mildt sagt satt helt ut. For det første var det gedigen i størrelse. I tillegg var det rene lysshowet så fort jeg satte meg inn i den og startet motoren. Det pep og det blinket, men jeg bestemte meg bare der og da for at denne bilen skulle jeg kjøre. Det var noe som trollbandt meg, forteller Solhaug engasjert.
Tilbake på banen
Det skulle ikke ta lange tiden før Sprint-Jeløys daglige leder følte at noe var i ferd med å endre seg når det kom til bilkjøring. Grensene ble stadig flyttet og skuldrene kom mer og mer i vanlig posisjon. Det viktigste var nok at det mentale nå begynte å spille mer på lag igjen.
– Det er nesten slik at jeg fortsatt må klype meg i armen når vi snakker om det. Folk som kjenner meg tror jo nesten ikke at jeg snakker sant, men nå føler jeg faktisk at jeg har fått tilbake gleden og tryggheten bak rattet. Jeg har til og med sluttet med å tenke konsekvenser når jeg er ute og kjører. Jeg har kort og godt landet igjen for å si det slik. Det er nesten rart at det måtte en annen bil til for å få rettet opp i de mentale blåmerkene jeg har fått meg, men slik er det bare. Det siste halve året har rett og slett vært et eventyr, uttaler Solhaug rørt.
Har satt ting i perspektiv
Under tiden som Therese Solhaug nå har hatt en Toyota Landcruiser til disposisjon i sin jobb som daglig leder for fotballklubben på «øya» har lettet arbeidet både mentalt og fysisk for 52-åringen. Opplevelsene underveis har også gitt rom for refleksjoner.
– Jeg må jo bare si at det å ha fått tilbake gleden og tryggheten bak rattet har vært en fantastisk god følelse. Jeg har fått smakt på det å føle mestring i forhold til bilkjøring igjen, og akkurat det har betydd svært mye. Mestring betyr faktisk utrolig mye i forhold til ens mentale helse. Jeg tenker at livet er utrolig skjørt og det skal ikke alltid så mye til for å bli vippet litt av pinnen. Slik er det bare. Da er det viktig å holde fast i alt det gode rundt seg og å tørre å snakke med andre om sine utfordringer. For meg har det handlet om det å få tilbake tryggheten og gleden bak rattet igjen. Den har jeg langt på vei fått tilbake takket være denne fantastiske bilen.
Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg gruer meg litt i forhold til at forhandleren snart skal ha den tilbake, men slik er det. Nå må jeg på nytt stå på egne ben. Forskjellen fra tidligere er bare at jeg har fått tilbake troen på meg selv og mine ferdigheter bak rattet, forteller Therese Solhaug fornøyd.
Av Petter Andresen
