Mossegutten Tore Elgarøy (58) har levd et langt og innholdsrikt liv som musiker, men noe spesielt høydepunkt vil gitaristen ikke trekke frem. Han er like stolt av alt han har fått være med på.
Selv om Tore må kunne betegnes som en meget habil fotballspiller, og ikke minst en beryktet akebrettkjører når han suste nedover «Korkebakken» vinterstid i sine barndomsår, så er det nok ferdighetene på gitaren som Tore Elgarøy (58) vil bli husket for. Med og uten plekter.
Startet tidlig
Som et bindeledd mellom Høienhaldgata og Fjordveien finner man Nyquist gate, eller «Korkebakken» som vi kalte den. Midt i bakken vokste Tore Elgarøy opp, eller «Toye» som vi gutta på Skarmyra kalte han. Musikken skulle få tidlig innpass i hans liv takket være pappa Jan. En meget dyktig organist som i løpet av sin tid skrev 170 komposisjoner, mest for orgel.
– Jeg vokste opp med notearkene på pianoet til pappa. Hvis jeg skal tippe så var jeg vel kanskje rundt fire år gammel da nysgjerrigheten meldte seg. Når pappa først satte seg ned ved pianoet for å komponere så var han tålmodigheten selv. Han lærte meg mye om det å fullføre det jeg hadde startet med på en skikkelig måte, forteller han.
Nylonstrenger og egne riff
Gitaren kom for alvor inn i Tores liv i 12 års alderen. Mye takket være hans eldre bror.
– Broren min Sigmund fikk en gitar med nylonstrenger, men heldigvis for meg så fattet han ikke spesielt interesse for den. Dermed endte den opp på rommet mitt. Det ble mange timer daglig med øving, men jeg var ikke opptatt av å kopiere de store gitarheltene. Jeg var mer interessert i å lage mine egne riff, forteller Elgarøy.
Lot seg imponere
De første møtene med det lokale bandlivet fikk han i 16-17 års alderen. Først som gitarist i Storm og deretter for Small Talk. Så en dag fikk han en telefon fra Halden.
– Det var Henning Kvitnes som ringte. Han hadde hørt at det bodde en habil gitarist i Moss og lurte på om jeg hadde lyst til å komme ned til Halden for å prøvespille. Det takket jeg selvfølgelig ja til og etter bare en halv times øving hadde Henning hørt nok. Da lurte han på om vi ikke heller skulle ta en tur ned på puben, ler Elgarøy.
Et vanvittig løft
Elgarøy turnerte med Henning Kvitnes Next Step i ca. 2,5 år, og han var også med på innspillingen av bandets andre plate som fikk navnet «Open Roads». Etter dette flyttet skarmyragutten som nå var blitt musiker på heltid til Oslo. Det skulle raskt gi han nye og spennende muligheter.
– Etter en periode med Jan Dahlen & The Shotgun Riders ble jeg kontaktet av rockebandet Can Can som trengte en ny gitarist. Det ble noen fine år. Foruten konserter i Norge, Sverige og Danmark var jeg også med på albumet «European Rainbow» som kom ut i -86. Her både skrev og produserte jeg flere av låtene i sammen med Anne Grete Preus. For meg var årene med Can Can et vanvittig løft. De var så utrolig velorganiserte. Det var tvers igjennom kompromissløs rock, minnes mossingen.
Big in Japan
Etter at det musikalske eventyret i Can Can nådde veis ende gikk turen videre til Claudia Scott & Casino Steel. Elgarøy turnerte land og strand med det mildt sagt høylytte rock`n roll-bandet før gitaristen måtte ta et valg.
– Samtidig med spillejobbene for dette bandet spilte jeg også for synthpop-gruppa Fra Lippo Lippi. Turneringslivet til de to bandene gikk rett og slett ikke opp for min del og dermed måtte jeg til slutt ta et valg. Valget falt på Fra Lippo Lippi. Jeg var med på både livealbumet Crash Of Light og studioalbumet The Colour Album, i tillegg til turneer både i Japan og på Filipinene. En fin tid, erindrer mossingen.
Fra synth og til country rock
Den lokale gitarhelten fra «Korkebakken» var imidlertid ikke helt ferdig med et liv på landeveien etter at han forlot synthgutta fra Nesodden. Det neste oppdraget ble sikret over et slag biljard.
– Jeg møtte den amerikanske countryartisten Lee Clayton på et utested i Oslo på slutten av 80-tallet. Han var ute etter å restarte sin karriere. Etter en runde biljard, som jeg for øvrig vant fikk jeg et tilbud om å bli med i bandet hans. Det skulle vise seg å bli noen fine år. Vi bosatte oss rett utenfor Amsterdam og turnerte Europa på kryss og tvers. En artig periode som også lærte meg en god del. Blant annet hvor viktig det er med flyt. En ting som jeg likte godt med Lee var hans sans for lange låter. Det ga meg muligheten til å dra noen skikkelig drøye gitarsoloer og det tilbudet takker jo aldri en gitarist nei takk til, humrer han.
Produktiv type
Etter årtusenskiftet har Elgarøy byttet ut lange perioder på veien for andre med produksjon og utgivelse av eget materiale. Først ut var albumet «The Sound Of The Sun» i 2001 og åtte år senere kom oppfølgeren «The Sound Of The Sky». Den siste skiva ble faktisk utgitt i hele 42 land via selskapet ECM. Et album som høstet mange gode kritikker utenlands. Selv om det begynner å bli mange år siden han ga ut et album, så har han ikke sluttet å skrive låter. Faktisk har han vært inne i en svært god steam det siste halvannet året. Via ulike streamingplattformer har han sluppet hele 15 singler de siste 16 månedene.
– Jeg forsøker å gi ut en ny låt hver måned og frem til nå har det funka bra. Jeg spiller og produserer selv, og deretter kommer en kamerat hjem til meg og mikser ferdig låtene. Foruten dette prosjektet, som jeg for øvrig har stor glede av, så samarbeider jeg også med mossingen Gilbert Marshall. Til nå har vi 11 temaer klare som vi skal jobbe videre med og forhåpentligvis ender det til slutt opp i et nytt album. Før den tid vil musikken vår bli spredt ut via de ulike streamingtjenestene, uttaler han.
Savner bøkene
Nå nærmer det seg snart 30 år siden sist du var ute på en turne. Kribler det ikke litt i rockefoten etter å komme ut på landeveien igjen?
– Nei, det gjør egentlig ikke det. Jeg savner egentlig ikke bandlivet. Jeg er ikke tilhenger av at mange skal være med å bestemme. I et band ender man ofte opp i lange diskusjoner om hvordan man skal gå frem i stedet for å bare gi gass. Nå nærmer jeg meg jo 60 år med stormskritt og da er det viktig å utnytte tiden godt. Jeg er tilfreds med dagens situasjon. Det eneste jeg har lyst til å forandre har faktisk ikke noe med musikk å gjøre. Det handler rett og slett om å få satt av mer tid til å lese bøker. I mine yngre dager var jeg en skikkelig bokorm og det kunne jeg godt tenke meg å bli igjen. Jeg må bare få ryddet plass i en travel hverdag, smiler Tore Elgarøy
Tekst Petter Andresen
Foto Jørn Mortensen
