Helst vil hun være i farta, i et maratonløp, på jakt, i seilbåten med familien eller i intens leirdueskyting, men noen ganger må hun gire ned og sitte og se et annet menneske dypt inn i øynene. Det er blant annet det de driver med, optikerne.
Christel Wennersten kan i høyeste grad sies å være byjente. Fram til hun var seks år gammel bodde familien i Skoggata, deretter i Torvgården, hvor mamma Inger fremdeles bor i den samme leiligheten.
– Det var da veldig urbant, var det særlig barnevennlig?
– Det var helt flott, huset var fullt av barn, bare vi var jo seks søsken. Så det var fullt av liv, alltid noen å leke med.
Nå var det nok neppe mange longører hjemme hos de seks søsknene og pappa Kitten, blant veldig mye annet urmaker, gitarist og tennisspiller, og mamma Inger, med en velutviklet sans for kulturelle uttrykk som lyrikk og musikk. Dessuten fant Christel tidlig ut at hun ville danse ballett.
– Jeg begynte på Eldbjørgs Ballettskole da jeg var tre år gammel, og holdt på til jeg var tretten. Og så spilte jeg piano. Jeg fulgte nok litt i hælene på den to år eldre søsteren min når det gjaldt noen av disse aktivitetene, som håndball, for eksempel.
– Hvordan gikk det?
– Ikke noe særlig, jeg var for sjenert.
Hytta
Når sommeren kom flyttet familien Wennersten fra Torvgården til hytta på Fuglevik på Jeløy.
– Bilen full?
– Vi hadde ikke bil, tok drosjer. Og hadde det eventyrlig fint der ute hver eneste sommer. Hytta var i utgangspunktet bitte liten, og vi lå i køyer og på gulvet, og noen ganger i telt ute på tomta. Der traff vi de samme sommervennene hvert år, og hadde med oss venner fra byen, full fart med bading og lek.
– Har dere hytta fremdeles, da?
– Nei, det er en tid for alt, det ble etter hvert begrenset bruk av den, og det var ikke så lett å dele den på seks. Det var trist å selge den, men det var riktig på det tidspunktet.
Christel hadde vært med i pappas urmakerforretning fra hun var bitte liten, og jobbet også der et halvt års tid før hun tok videre utdannelse.
– Men du ble ikke urmaker?
– Nei, der også fulgte jeg søsteren min, hun vurderte å bli urmaker, men pappa frarådet henne det, han så nok allerede hvor det bar med det yrket. Men optikerfaget, derimot, det virket fornuftig.
Så da jeg bestemte meg for det jeg også, ventet hun faktisk på meg et år så vi kunne begynne sammen. Så vi satt på samme pult på skolen i Kongsberg og delte hybel.
– Og ble optiker begge to?
– Ja visst.
– Har ikke angret?
– Ikke tale om!
Returbillett
Etter fullført utdannelse fikk hun i 1988 jobb i Bygdø Allé ur og optikk i Oslo, og flyttet til St Hanshaugen. Her ble hun boende, etter hvert med mann og tre sønner, i 19 år, og fant seg særdeles godt til rette.
– Jeg satte blant annet veldig stor pris på å være ansatt, uten ansvar for økonomi og drift, og fikk etter hvert mange faste kunder som det var trivelig å bli kjent med og følge opp. Så selv om jeg fikk tilbud om andre jobber valgte jeg å bli der.
– Inntil?
– Jeg var bestemt på to ting, jeg ville ikke jobbe i en kjedebedrift, og jeg ville ikke jobbe i et kjøpesenter. I 2003 hadde vi flyttet til Moss, og i 2007 fikk jeg et tilbud fra Synsam Nybø på Rygge Storsenter. Kjedebedrift og kjøpesenter.
– Du takket ja?
– Jeg gjorde det, med fri returbillett til Bygdø Allé. Men den ble ikke brukt, jeg fant meg skikkelig godt til rette, og fikk raskt en ny «familie» med kunder.
– Så betød kanskje navnet ditt en del?
– Absolutt, det var mange som hadde en god historie fra gamle dager, så dette har vært skikkelig trivelig. Og så har jeg lært at det slett ikke trenger å være upersonlig og trist i en senterforretning.
Sosialt
Som antydet innledningsvis tar Christel Wennersten seg ofte en løpetur, og den kan gjerne bli på 42 kilometer.
– Det stemmer nok det, jeg har løpt noen maraton.
– Hvor mange?
– Etter en halvmaraton i Gøteborg har det blitt åtte helmaraton.
– Og hvordan begynte dette?
– Det begynte seint, jeg var femti år da jeg begynte å løpe litt med hunden vår, og mitt første maraton løp jeg da jeg var femtien. Og det ga absolutt mersmak, så jeg løper med glede fire ganger i uka, og har fått satt opp et treningsprogram av Ingrid Kristiansen (bl a verdensmester på 10 000 meter, journ anm).
– Ganske proft?
– Nei, først og fremst sosialt og trivelig. Jeg løper en del sammen med venninner, det er et greit alternativ til å sitte på kafé. Og så er det dette med å være ute i alle årstider, og det meditative ved lange, rolige løpeturer.
– Og dette fortsetter du med?
– Absolutt, det gir meg masse gode opplevelser, og dessuten har jeg lyst til å løpe løpet over alle løp, New York maraton, som dessverre ikke kunne realiseres i år, men det kommer!
«Kaffe»
Og hvordan er det med hunden, undrer vi, den er vel neppe med og løper maraton?
– Nei da, men jeg har den med på jakt. Den er skuddredd, så vi jobber med at den skal ha en positiv opplevelse.
– Og hva slags jakt er dette, da?
– Vi er en jentegjeng på fem som er på skogsfugljakt en ukes tid hvert år, og da er det ikke jaktutbyttet som er viktigst. Det er naturopplevelsen, samværet, samspillet med hunden, og adrenalinrushet når det skjer noe. Da er det en veldig grei «kaffe» ved bålpanna etterpå.
– «Kaffe»?
– Akevitt og øl.
– Du virker ustoppelig aktiv, blir det ikke stressende?
– Ikke i det hele tatt, tvert imot, jeg ville blitt mye mer stresset av å sitte stille.
– Men du kan det, også?
– Ja, absolutt, det er noe jeg tidlig ble vant til hjemme i Torvgården. Det var mye musikk, og mamma leste lyrikk.
– Hva er dine favoritter?
– Pappa var glad i jazz, og jeg var med ham på Django Reinhardt-festival i Oslo, det var stort. Men ellers har det nok blitt mest kormusikk, klassisk og opera.
– Litteratur?
– Bjørneboe. De russiske klassikerne. Og Alexander Kielland, absolutt Aleksander Kielland.
Og så synes hun det er stor stas å sitte og se folk i øynene i en senterbutikk i Rygge.
– Jobben betyr voldsomt mye, møte mennesker, kollegaer, humor, det er skikkelig meningsfylt.
– Ellers?
– Gleder jeg meg til at samfunnet kan åpne opp etter pandemien, og vi kan komme tilbake til de faste tingene.
– Og New York maraton?
– Og New York maraton. Det er deilig å ha mål som er inspirerende.
Tekst: Lars Rune Debes
Foto: Jørn Mortensen
