«God dag, unge mann!» sier Edvard Engebretsen hjertelig da artikkelforfatteren en dag i 1960-årene stikker hodet inn i Høiden Isenkram. Butikken ligger i Grøndahlgården, vegg i vegg med E. Grøndahl bakeri og konditori. Min bestefar maler huset på Carlsminde og har sendt meg til Høiden Isenkram for å kjøpe white-spirit. Grøndalgården lå omtrent på samme sted som busstoppet på Høyda i dag ligger.
Edvard skjønte straks at jeg skulle ha white spirit. Grunnen til at Edvard visste hva jeg skulle ha, var at jeg hadde ei tomflaske i handa. Edvard solgte nemlig både white spirit og parafin fra fat i butikkens bakgård. Bestefar insisterte alltid på at en skulle ha med seg ei tomflaske når en skulle kjøpe white spirit av Edvard. Flaska kostet tyve øre, og det var en unødvendig utgift, mente den nøysomme, gamle Høyda-bonden.
Jeg ble med Edvard ut i bakgården hvor han tappet flaska full. I bakgården lå en uthusbygning hvor Edvard hadde sykkellageret sitt. Jeg kastet nok lange blikk mot alle de fine syklene som var til salgs, noen av dem med gir til og med. Fra bakeriet til Grøndahl luktet det ferske wienerbrød, den som hadde hatt noen ekstra penger i lomma!
Høiden Isenkram var en typisk mann og kone-butikk. Ranveig og Edvard Engebretsens lokale i Grøndahlgården var langt og smalt og ga inntrykk av å være et gammeldags landhandleri. Edvard hadde orden i sysakene. Han visste hvor han hadde alt. Bak disken sto det en reol med en mengde skuffer. På hver skuff hadde Edvard hengt den varetypen som lå i den enkelte skuff. Dette var lenge før digitaliseringens tidsalder, og så enkelt og oversiktlig kunne det altså gjøres.
Grøndahlgården levde på lånt tid. Statens Veivesen hadde planer om å utvide Ryggeveien med blant annet fortau. Huset ble ekspropriert og revet tidlig på 1970-tallet. Høiden Isenkram flyttet inn i funksjonelle lokaler i Øreveien 70. Den nye butikken hadde ikke samme landhandelspreget som butikken i Grøndahlgården hadde hatt. Med på flyttelasset fra Grøndahlgården var både Edvards skuffereol og den velkjente butikkvekta hans. Som Edvard alltid hadde gjort, veide han opp halve pakker med spiker også etter at han flyttet inn i Automobilhuset i Øreveien. Med fra Grøndahlgården fulgte også en gammel pinnestol laget på Moss Stolfabrikk. «Den sto igjen etter Grøndahl», forklarte Edvard en gang jeg kommenterte at jeg syntes stolen var fin. Eksisterer stolen og vekta fremdeles, tro?
Edvard var en kløpper av en sykkelreparatør. Da jeg kom i tenårene, «bodde» jeg mer eller mindre på sykkelsetet og var ofte innom Edvard, særlig etter at jeg fikk en flott Svithun Golden Flash av min mor i konfirmasjonsgave. Da Edvard en gang fikk se at sykkelen hadde fått ny frikrans, kommenterte han at den nye frikransen hadde fått noen merker. «Hvordan har du skiftet frikrans?» undret han. Jeg sa som sant var, at jeg hadde brukt hammer og meisel. Han så oppgitt på meg og utbrøt: «Nei, nei, nei! Neste gang kommer du hit og får det fagmessig gjort med ordentlig redskap!»
Etter tretti år i Høiden Isenkram hadde Ranveig og Edvard nådd pensjonsalder og begge innrømte at de var slitne. I dag er det Høyda Café og varmmat som holder til i Edvards gamle isenkrambutikk i Automobilhuset. Edvard Engebretsen døde i 1997, vel syttiåtte år gammel. Ranveig gikk bort i 2005, nær åttifem år gammel.
Tekst: Arnulf Johannessen
Foto: Noa Svenberg-Mortensen
