Det er det Per Roar Pedersen (63) som påstår! Vi traff han ute på et jorde noen hundre meter opp fra kystlinja på sørsiden i Værla, nærmere bestemt i fjøsveggen på gården Søndre Feste på Festelandet.
Av yrke er han flyger og har jobbet både i Forsvaret og fløyet sivilt. Nå er han blitt pensjonist og flyttet nylig til Værlehøy, et sted midt mellom Kallum, Ekholt, Dyre og Feste.
– Jeg har alltid vært historieinteressert og det å drive med metallsøking gjør at jeg kan dyrke denne interessen fullt ut. Det er viktig å tenke på at havet stod 4 – 7 meter høyere for 1000 – 2000 år siden. Vikingtiden begynt i år 800 og varer til cirka 1050. År 800 etter Kristi fødsel var havnivået cirka 4,1 meter over det som er i dag. Strandlinjen er derfor en god del annerledes enn den som vi har i dag. Og når man driver med metallsøking er det viktig å vite at i riktig gamle dager kom de aller fleste til Rygge sjøveien. Per er flink å sette sine interesserte «tilskuere» inn i historien, slik den var en gang.
– Jeg storkoser meg når jeg går her utpå jordene. Det kan nok oppfattes som usosialt, men gleder meg over at tankene får fri fantasi. «Hvordan var det her egentlig i vikingtiden og i middelalderen?» «Hvor bodde det folk?» «Hva gjorde de for å overleve?» «Hvor mange bodde akkurat her?»
– Jeg begynte med metallsøking for bare et års tid siden. Det er jo en fin måte å komme seg ut på, og ikke minst få mosjon på. Jeg anskaffet meg fort en metalldetektor, en såkalt «pin-pointer» og spade, som er enhver metallsøkers grunnutstyr. Detektoren er langt fra noen Rolls Roys modell. Jeg husker at jeg betalte rundt 7000 kroner for den. Men det finnes detektorer som er mye dyrere en det. Med denne detektoren kan en skille mellom ulike metaller som ligger 30 cm ned i pløyelaget, det er godt nok for meg.
– For et par dager siden fant vi en masse muskedunderkuler, rett borte på jordet her, forteller den ryddige pensjonisten, med dialekt som forteller at han kommer nordfra, samtidig som han peker utover. -Vi kjenner dem igjen fordi de er grove, og ofte ikke slipt og heller ikke helt runde. Tipper det er gamle militærkuler, siden det var så mange av dem på et sted.
– Man må ha sertifikat for å drive med metallsøking. Det er endel teori som må leses og kunnes. Men du gjør alt «online». Og hver gang en gjør seriøse funn må en fylle ut et såkalt «Funnskjema», som sendes inn til Arkeologisk Institutt. For alle funn skal behørig registreres og gis en egen referanse.
– Noen av de mest spennende funnene jeg har gjort er denne «dupp-skoen». Han holder frem en liten metall-dings. – Jeg har snakket med fylkesarkeologen og det dreier seg om et metallbeslag, som sitter nederst på knivsliren. Det er fastslått at den er fra middelalderen, altså fra et sted mellom år 1050 og ca 1500. Denne er det innleveringsplikt på. For alle funn som kan dateres til før år 1650 er det innleveringsplikt på. Er funnet særdeles verdifullt utstedes det finnerlønn, og det fungerer slik at vi deler 50/50 med grunneieren, der hvor funnet er gjort.
– Av andre funn jeg har gjort, kan nevnes flere ulike typer spenner, mange såkalte «bag-seals» fra 1800-tallet, flere små spinnehjul fra vikingtiden, hjul som ble brukt til å lage trå av ull. Men vi finner mest mynter.
-Mer spennende er det med disse tre tingene. Pedersen legger gjenstandene forsiktig frem. Det ene er en nål, det andre er sannsynligvis et to deler av et halssmykke og den siste er, – han uvisst hva det er.
– Nålen er i et metall, kanskje bronse, og er tidfestet til et sted mellom år 1000-1200, altså et objekt fra tidlig middelalder. Det er så spennende at jeg er den første som tar i denne på over tusen år. Og se på «graveringene» på disse to andre tingene. Utrolig! De er skikkelig gamle. Jeg må få stadfestet hva det er, og få sendt dem inn. Det et dette som gjør det hele så spennende. Og det som betyr aller mest for meg, er at det aller meste av «skattene» fortsatt ikke er gravd frem.
«Den som ikke graver, intet finner», ler den pensjonerte flygeren, og legger ut over jordet igjen, lyttende etter «bip-signal» fra sin metalldetektor.
Tekst: Bjørn Boge
Foto: Jørn Mortensen & Per R. Pedersen
