Øverst i Midtveien like ved innkjøringen til Ertnes Kjøtt legger en merke til et fint eiketre, den såkalte «Meyer-eika». Eika hørte opprinnelig til «Meyer-eiendommen», eller Granli som var stedets egentlige navn. Hovedbygningen på Granli var et tidstypisk hus fra 1880-årene.
Fram til «Meyergården» ble revet i 1984, gjennomgikk huset små forandringer. Rominndelingen var meget typisk for sin tids småhus, kjøkken midt i huset og stue og kammers på hver side av kjøkkenet. I «Meyergården» sto det en vakker etasjeovn. Ovnen ble tatt ut kort tid før huset ble revet – hvor er den i dag, tro? Til eiendommen hørte en dyp brønn og i likhet med flere gamle hus på Høyda var det ikke innlagt vann i «Meyergården». Til «Meyergården» hørte en ca. seks mål stor tomt som opprinnelig hadde vært et lite jorde. I 1930-årene ble den vesle jordlappen beplantet med frukttrær. På «Meyer-eiendommen» hadde man utvilsomt Høydas største frukthage. Området er identisk med den store parkeringsplassen syd for City syd blomster, Farbror Melkers Café og Skoland.
Tidlig på 1900-tallet ble Granli kjøpt av Johan Meyer fra Moss. Meyer overtok eiendommen etter en familie som het Olsen. Det kan legges til at Olsens sønn Kristian Olsen, fortsatte å bo i området. Ella og Kristian Olsen hadde sitt hus temmelig nøyaktig der Evensen Moss nå har sine butikklokaler. Johan Meyer var gift med Martha Thorkildsen fra Sandbakke (Høydaveien 34).
Martha og Johan Meyer fikk etter hvert en stor ungeflokk, til sammen ti stykker. Johan Meyer hadde sitt utkomme på Moss Pinnestolfabrikk i Værlegata. Han døde fra kone og barn av spanskesyken som herjet Norge under første verdenskrig. Martha og Johan Meyers yngste barn var ikke født ved farens død.
På et vis klarte Martha Meyer å fø opp den store barneflokken alene. Hun arbeidet på gårdene på Høyda. Dessuten var hun flink til å lage mat, og hjalp til i store husholdninger. Martha Meyer døde i midten av 1960-årene.
Den siste av familien som bodde i «Meyergården», var Martha og Johan Meyers sønn, Leif Meyer. Leif Meyer var en omgjengelig person og svært populær blant nabolagets barn. For «alle» ungene i området var han «onkel Leif». I Meyer-hagen kunne ungene fly så mye de ville, enten det var for å leke med hunden Scott, stjele epler, eller høre på «onkel Leifs» ikke alltid helt troverdige historier. Men morsomme var de lell! «Onkel Leif» kan ikke ha hatt stor tillit til min leseferdighet da jeg var i tiårsalderen. En sommer i Meyerhagen satte han en «murær» med Oslo-pils til munnen og tok en dryg slurk. «Jeg drekker vørter jæ’ ser’u,» sa han forklarende. Da jeg fortalte det til min mor, svarte hun tørt: «Flaska hadde vel feil etikett den, da!» Hun kjente Leif Meyer godt. De siste par årene av sitt liv bodde Leif Meyer i en trygdeleilighet i Kobberslagerveien. I oktober 1984, kort tid etter Leif Meyers bortgang, ble «Meyergården» revet og næringsområdet ved Midtveien/Varnaveien ble reist. Eiendommen var da overtatt av innehaver av Moss Monteringskompani, Berthram Wahl.
Siste synlige spor etter «Meyer-eiendommen» er eiketreet ved Midtveien. Til eiendommen hørte også et særpreget furutre. Både «Meyer-eika» og «Meyer-furua» var begreper på Høyda. Furua sto en stund etter at næringsområdet var anlagt. Men det ble vel altfor vanskelig for travle bilister å kjøre utenom furutreet, så plutselig en dag var det borte. Det hører med til historien at da Rygge kommune anla Midtveien i 1960-årene, gjorde man en krok på veien for å gå klar av det fine treet! Og fint er det, faktisk ett av Høydas aller fineste.
En ikke ubetydelig del av nasjonen består dessverre av trehatere. Dette til tross, får vi håpe at «Meyer-eika» får stå i mange år til! Eika er et landemerke som «alltid» har stått der. Atskillig viktigere er det at treet er en vakker detalj i et område som ellers ikke har altfor mange estetiske innslag.
Tekst: Arnulf Johannessen
