Berit Kolden forholder seg profesjonelt til sin rolle som byantikvar, men enkelte ganger kan nok kultur- og bevaringshjertet hennes blø litt ekstra når utviklingen og politikken går sine ubønnhørlige veier. Som da Nyquistbyen ble revet, for eksempel. Det skal vi komme tilbake til.
Det var i slutten av 70-årene at Berit Kolden begynte å studere kulturfag. På den tiden kom de første kulturmeldingene med et lokalt perspektiv, før det hadde det vært de store statlige prosjektene, som Riksteateret og Rikskonsertene som hadde dominert. Så begynte man å opprette kulturrelaterte stillinger i kommunene, man fikk fritidsklubber, lokalt kulturminnevern, det utvidede kulturbegrep ble lansert, og idretten kom med.
– Og det var travhester som fikk kulturprisen?
– Ja visst, det også.
Og inn i dette systemet kom Berit Kolden som kinosjef og kultursekretær i Askim etter å ha studert kulturfag i Stavanger, kunsthistorie på Blindern, og etter hvert ledelse ved Høyskolen i Østfold.
Vår første byantikvar
Hun kom til Moss i 2007, som rådgiver ved plan- og utviklingsavdelingen, med hovedvekt på kulturminneområdet. De første årene var arbeidet preget av forberedelsene til grunnlovsjubileet, men etter 2014 ga Riksantikvaren et toårig tilskudd til et utvalg byer som ville opprette stilling som byantikvar, og Moss søkte, og fikk, et slik tilskudd. Dermed ble Berit Kolden vår første byantikvar, og kommunen valgte å beholde stillingen også etter at tilskuddet falt bort.
– Vi sto jo foran store omveltninger her i byen, og det var nok ønskelig å ha med den typen kompetanse videre.
– Ja vel, og hvordan blir kompetansen møtt, da, blir du stort sett oppfattet som en bremsekloss for djerve rive- og byggeprosjekter?
– Nei, jeg synes ikke det. Alle vet hvilken rolle jeg har, og jeg synes jeg har en god kommunikasjon med de aktuelle aktørene, selv om vi selvfølgelig kan være uenige.
– Du har ingen myndighet?
– Nei, det har jeg ikke, det er byggesaksavdelingen og i siste instans politikerne som bestemmer. Men jeg gir uttalelser som følger plan- og byggesakene, og mine anbefalinger blir ofte fulgt. Tidligere var det nok oftere slik at økonomiske forhold veide tyngst.
Høyt og tett
Nå kan det nok være stor forskjell på utbyggere, mener Kolden, og trekker fram Møllebyen, som ble et lærestykke for hele landet etter at prosjektet fikk Statens byggeskikkpris i 2004.
– Her viste man hvordan man kunne tilføre nye bruksområder og verdier til et historisk miljø, samtidig som man tok vare på det beste av det opprinnelige.
– Hva mener du var suksessfaktoren der?
– Jeg tror det har med langsiktig tenkning å gjøre, og da er man nok ofte avhengig av eiere med tilstrekkelige økonomiske muskler.
– Hva med politikernes rolle?
– Jeg synes absolutt de er blitt mer opptatt av kulturhensyn, men det er selvfølgelig tøft å stå imot presset fra utbyggerne. Derfor har det vært viktig å få tenkningen inn i planprosessen så tidlig som mulig.
– Da man bygde blokkene på Framnes i 1960-årene bygde man fire etasjer med plass til en fotballbane mellom hver blokk. Nå ser det ut som det meste skal opp i minst syv etasjer og stå så tett som mulig. Er det fritt fram for grenseløs profittenkning?
– Nei, det synes jeg nok er litt urettferdig overfor utbyggerne, det er departementet som har gitt retningslinjer om at det skal bygges tettere og høyere, og det er først og fremst av miljøhensyn. På Kallumjordet, som nå skal bygges ut, ville Block Watne og kommunen bygge boliger som var tilpasset den opprinnelige småhusbebyggelsen, men sentralt gitte retningslinjer tilsa høyere og tettere bebyggelse. Dette har med FN’s bærekraftmålsetting å gjøre, hvor spesielt dyrket mark skal utnyttes rasjonelt.
Kultur gir energi
Da Berit Kolden tiltrådte stillingen i Moss kom hun fra stadig mer administrative stillinger i Askim kommune, blant annet som konstituert rådmann, og hun syntes det var deilig å komme «hjem» til kulturen.
– Ja, jeg savnet faget, kultur gir meg energi, det er flott å kunne jobbe med noe jeg brenner for. Det er viktig å ha med den historiske dybden videre, vi må ha grønne lunger og grønt miljø, da trives mennesker. Fellesskapet har et ansvar for hverandre, også på det immaterielle planet.
– Når du er såpass engasjert i faget må det vel også svi når utviklingen tar andre veier enn du ville ønsket. Hva synes du har vært sårest å oppleve her i byen?
– Jeg synes det var skikkelig trist at Nyquistbyen måtte rives, det var en småhusbebyggelse som kunne utvikles på mange spennende måter. Men jeg aksepterer at det måtte skje, det er etter mitt syn helt avgjørende at jernbanestasjonen ligger i Moss sentrum. Så får vi glede oss over å ha fått bevart Nyquistgården, stasjonsbygningen, og en del trehusbebyggelse fra 1800-tallet.
– Hva med Moss sentrum, som ser ut til å miste stadig mer handel?
– Jeg tror vi er i et retningsskifte, og at vi slett ikke har landet ennå. Folk vil ha møteplasser, institusjoner og hyggelige tilbud i sentrum. Derfor er det et bevisst valg å ruste opp Parkteatret til fullverdig kulturhus, vi har Kirkeparken skole, leketorget, skøyteis, hyggelige kafeer. Det skal være trivelig å komme til Moss sentrum.
Byens storstue
I 2016 ga Espen Vinje ut boka «Moss, byen som tapte ansikt». Der dokumenterer han en markant utvikling fra tre til betong, visualisert ved Johan Rynnås’ vemodsvekkende fotografier i svart/hvitt.
– Og nå skal det bare bli enda verre, både Sjøsiden og Verket blir vel identitetsløse nye småbyer i glass og betong?
– Nei, det er faktisk tatt mange gode grep. Vi må akseptere at det blir høyere og tettere, men vi får tilført mange nye kvaliteter, både med tanke på materialvalg og utforming. Dessuten vil vi få gater og akser som vil skape variasjon og dybde. Vi begynner å se noe av det på Verket nå, men vi bør nok vente til området er ferdigstilt før vi feller noen dom. Blant annet har vi fått inn nye eiere langs sydsiden av elva, som er interessert i å utvikle fredet og bevaringsverdig bebyggelse, det kan bli en flott videreutvikling av Møllebyen.
– OK. Hva synes du for øvrig er viktig å ta vare på av det vi har igjen her i byen?
– Kongens gate og Klostergata. Der er det mye som bør bevares, blant annet hus fra tre forskjellige århundrer. Det er mange sjarmerende elementer langs de gatene, selv om ikke alt er like «pent». Alt bør ikke være perfekt og polert for å være bevaringsverdig, det er merker etter levd liv som ofte gjør det verdifullt.
– Ja vel. Og livet som byantikvar ellers, Berit Kolden?
– Det gode samarbeidet med en lang rekke frivillige organisasjoner, uten dem hadde arbeidet blitt så voldsomt mye tyngre. Vi får tilgang til arkiver og samlinger fra historielag og en mengde andre foreninger, som Torderøds Venner, for eksempel. De har vært uvurderlige i arbeidet med å restaurere Torderød Gård, som åpnes til sommeren som hele byens nye storstue.
Tekst: Lars Rune Debes/Foto: Jørn Mortensen
