Det var nok med både sorg og lettelse når Iren Torbjørnsrød Nielsen annonserte sin beslutning om at hun nå så slutten på et 60 års langt arbeidsliv i Bjørn Frukt og Tobakk. Hun startet i morens butikk ved åpningen i mai 1962, men nå får det være nok – mener hun.
Når man nærmer seg åtti er det vel lov å ta det litt mer med ro – sier Iren med et smil og titter bort på mannen Ole som minner henne på at det blir nok å gjøre på gården hjemme. At daglig virke er med på å holde helsa god er de to enige om, så aktivitet blir det nok også i fortsettelsen.
Iren overtok
Etter å ha jobbet for sin mor bak disken i «Bjørnen» siden åpningen i 1962, var Iren klar til å overta da moren ga seg i 1973. Egentlig ville hun bli frisør, men problemer med allergi gjorde at hun måtte legge de planene fra seg. Hun tok handelsutdannelse og hadde et kort opphold i Danmark. Der traff hun den driftige mannen Ole Pram Nielsen som hun importerte med til Norge og Moss. Han var et godt valg – smiler Iren og titter bort på den gamle verksmesteren som la bilene bort og tar seg av gårdsdriften hjemme på Krapfoss.
Kiosk
Utviklingen av kiosken i Fjordveikrysset har gått sin gang. Ikke mye er endret siden oppstarten, men de har jo fulgt med på utviklingen. «Bjørnen» er en av byens siste «kiosker». Her er det kiosk i ordets rette forstand, og ikke et gatekjøkken. Du kan selvfølgelig få kjøpt varme pølser og is, men der stopper det. Det store sortimentet er nok smågodt, konfekt, blader og tipping. Frukten ble trappet ned da de store varehusene dumpet prisen. Da gikk vinningen bort i svinn – fortsetter Iren.
Antall tippekunder bare øker og øker – sier kioskdamen. Det er jo den beste handelsvaren man kan ha. Her er det tippelapper ut og penger rett inn i kassa. Ikke noe svinn – legger hun til. I dagens elektroniske verden er det ikke mer jobb enn å trykke på de rette knappene. Helt slutt på å telle tippelapper og rekker og penger som så skulle sendes inn. Her har digitaliseringen vært til det beste – mener hun.
Gotterier i løs vekt
Iren og Bjørnen i Fjordveikrysset er godt kjent hos ungeflokkene i nabolaget. Bak disken finnes verdens mest tålmodige damer. Sammen med Catherine Roos Heen og barnebarnet Ingeborg har Iren plukket smågodt til de fleste som har vokst opp i en mils omkrets. Mange av ungene som vokste opp i nabolaget til Melløs, Malakoff og Skarmyra har gode minner fra smågodt i pose hos «Bjørnen». Selv om de har flyttet til andre deler av byen, reiser de hver lørdag til Bjørnen for å kjøpe lørdagsgodt med sine egne unger.
Da jeg annonserte for mine egne barnebarn om at Iren skulle slutte, reagerte de med spørsmål om de fremdeles skulle ha smågodt i poser.
Tommy og Rune
To kjente ansikter er det som skal ta over ansvaret for Bjørnen når Iren og Ole setter kursen hjemover til Krapfoss. De to eier som kjent også Go’bua, som har fortsatt i samme spor, og lover at Bjørnens kunder vil merke liten endring når de overtar. Kontinuiteten bak disken vil bli godt ivaretatt av Catherine som «alle» ungene kjenner godt. Her vil det bli plukket smågodt fra gjennomsiktige bokser og puttet i poser som det har blitt gjort siden den 19. mai 1962.
Trygg på fortsettelsen
Iren Torbjørnsrød forteller at hun er trygg på at konseptet vil fortsette så lenge det er lønnsomt for eierne. Noen endringer til det bedre vil nok tvinge seg frem, men Bjørnen vil beholde sitt navn på folkemunne langt frem i tid. Vi kommer jo til å kunne følge med også i tiden fremover. Vi eier jo fremdeles huset – smiler Iren, så vi må jo titte innom innimellom.
Litt vemodig er det jo at Iren ikke lenger blir å finne bak disken, men vi kan jo bare takke henne for at hun har holdt ut med alle ungene -og ikke minst de voksne kundene, i hele seksti år. Vi har jo alle gjort vårt beste ved å være trofaste kunder siden åpningen i mai-62. Den gang gikk undertegnede på Melløs Skole, og Bjørnen lå jo fristende nærme når vi hadde fem øre som brant i lomma. At vi har vært faste kunder siden den gang, viser jo at vi har satt pris på deg Iren.
Tekst: Ivar B Johansen
Foto: Jørn Mortensen
