Å vokse opp på Høyda i 1950- og 60-tallet var som å bli født rett inn i gullrekka. Uansett hvilken retning du tok når en gikk ut av døra hjemme var det flotte områder hvor vi «onga» hadde millioner av ting å finne på.
Dette sier Moss Fotballklubbs store sønn og stolthet Einar Jan Aas, når vi treffes over en kaffekopp i Varnaveien. Barndomsminnene bare rant på mens han pekte i alle retninger. Overalt hadde det skjedd små episoder av mer eller mindre «farlighet». Han smiler mens har forteller at søstra Bente nok var mer rampete enn ham. Hu skremte vettet av foreldra våre mer enn en gang.
Einar har drukna
Han minnes at det var en liten grunn dam ved siden av bygget der Benjaminsen holdt til. Det var jo gøy å hoppe på isen, men den var jo ikke sikrere enn at unge Aas gikk rett i gjennom. Som det var den gang, gikk man jo ikke hjem, men bare rett inn til nærmeste lekekamerat og fikk låne tørt tøy. Søstera Bente derimot så sitt snitt til å spille moren et puss. Hun løp hjem med den bløte klesbylten og fortalte moren at Einar hadde drukna.. Stor oppstandelse selvfølgelig, men dette ble jo raskt oppklart. Einar kunne ikke huske hva straffen ble, om det ble noen straff i det hele tatt.
Einar er sønn av Einar Johannes og Sigrun Aas. Sammen med søsknene Per og Bente hadde han en sorgløs og minnerik oppvekst. Med en far som jobbet mye og lenge var det vanlig med to middager i det huset. En når ungene kom fra skolen, og selvfølgelig når far kom hjem – og sier Einar med lengsel i stemmen, det var dessert hver dag. Det er nesten så han kjenner smaken av mandelkjernepudding bare vi snakker om det.
Krita bursdagspresang til faren
Gamle Engebretsen hos Høiden Isenkram hadde høy stjerne hos gutta i gata. Han hadde nemlig greie på fotball. Med store øyne fulgte de med når han fortalte at mange ganger hadde spilt fotball «På landet». Dette ble av gutta oppfattet som om han hadde spilt for landet, altså landskamp. Sannheten var at han hadde spilt fotball ute på landet i Rygge. Det tok mange år før dette ble oppklart forteller Einar, men det var ingen som snakket høyt om dette. Det var jo de som hadde tatt feil. Engebretsen sa det bare som det var.
Rett før farens bursdag spurte Einar sin mor litt forsiktig om hun trodde faren ønsket seg fotball til bursdagen sin? Det tror jeg sikkert – smilte moren. Lite ante jo hun hva den lille rakkeren hadde i tankene. Unge herr Aas løp da sporenstreks bort til Isenkramhandler Engebretsen og handlet fotball til sin far. Hvordan han betalte den?? Joda han krita den på farens konto i «boka». Hvordan det gikk da faren oppdaget at han måtte betale for sin egen presang fortelles det ikke, men han lo nok godt, for det var jo «Lille Einar» som sårt ønsket seg fotball.
Den sorte DameI
samme bygget som Isenkramen, lå bakeriutsalget til Grøndal. De hadde bakeriet i kjelleren, og i storefri hadde de vinduet oppe og alle unga lå paddeflate utenfor og smisket etter kakeskalker. De fleste som har gått på Høyda skole minnes nok den gode duften som kom ut av kjellervinduet til baker Grøndal.
Damen vi fryktet mest i oppveksten var nok det som ble kaldt for «den sorte dame», minnes Einar. Alle ungene i gatene rundt flokket seg sammen, utstyrte seg med stokker og steiner, hvor etter de vandret gatelangs og lette etter den sorte dame. De var nok tøffe der de gikk, men sikkert ganske skremte også. Vi får vel bare være lykkelige for at vi aldri traff på noen som gikk kledd med sort kåpe og sort hatt. Hva som hadde skjedd? Vi hadde vel sluppet det vi hadde i hendene og løpt til alle kanter så fort vi kunne.
Vi vokste opp ikke langt fra hverandre Einar og jeg. Han på Høyda og jeg på Malakoff. Oppvekstområdene var like på mange måter, og det var bare fire år mellom oss. Det var trygge gater, store jorder og kort vei til sjø og badevann. Veien til Vansjø var kort, slik at vi fikk oppleve og lære og mestre de fleste elementer. Mens jeg var trygg i skog og sjø, ble Einar som kjent en mester i fotball. Men, vi gikk da på samme skole så starten ble lik. Tre år på Høyda skole med tran, fyring og fotball i friminuttene nede på sletta.
Ingen av oss kan skylde på hvordan det startet…..
Tekst: Ivar B Johansen
Foto: Jørn Mortensen
