De siste tiårene har Moss Avis’ egen husfilosof Kai Holtan drevet sin egen geskjeft, hovedsakelig som oversetter og tekstforfatter, i tillegg til at han har gledet oss med et dryss av petitartikler, Leksikolon og Refleksikon. Men han er slett ikke uten erfaring som fast ansatt lønnsmottaker.
– Som meget ung mann, etter militæret, jobbet jeg som skiftarbeider på en gipsplatefabrikk, det gikk greit, det. Jeg avanserte faktisk litt der, også.
– Men du ble ikke værende der?
– Nei, jeg tok voksengymnaset på to år, og deretter ble det ex phil, forberedende prøver i filosofi ved universitetet, og da skjønte jeg at jeg hadde kommet hjem.
For allerede som fire-femåring i Finland ble lille Kai et undrende menneske.
– Jeg sto ved vinduet hjemme i stua og så ut over landsbyen, og så tenkte jeg at dersom jeg snur meg og ser innover i stua, vil det der ute fortsatt eksistere?
Han fortsatte å gruble, og det i den grad at yrkesdrømmen, etter brannmann, politimann og norgesmester i spyd, var å bli professor i filosofi. Det våget han ikke å realisere, men filosofisk tenkning og lynne er nok noe som i høy grad alltid har preget og plaget Kai Holtan.
Kulturarven
Etter å ha tatt norsk og engelsk mellomfag og historie grunnfag fikk han lærerjobb på Bjørkelangen ungdomsskole, hvor han ble værende i seks år i en vikarstilling.
– Seks år i en vikarstilling?
– Ja, man blir så bundet ved fast ansettelse, og kan ikke avslutte på kort varsel. Så jeg valgte å ha det sånn.
– Men du trivdes?
– Den jobben er det mest nyttige jeg har gjort for andre mennesker. Jeg formidlet kulturarven, det føltes nesten som et kall. Ja, jeg trivdes, og ble godt mottatt av elevene, især en del av de faglig svake.
– Hadde du noen spesiell pedagogisk metodikk?
– Ja, drit i hva elevene er interessert i, vær interessert selv. Vær engasjert, da engasjerer du også elevene.
Men etter hvert ble lærerjobben preget av i overkant mye valgfag som bordtennis og mopedmekking, og novembertåka i innlandet ble stadig tyngre for unge Holtan, som nok alltid har vært åpent urban. Så han søkte seg vekk, og havnet etter hvert i Moss, hvor han fikk jobb i et reklamebyrå. Og fikk doblet lærerlønna.
– Det var i jappetida, og den tok jo som kjent slutt. Så da børskrakket kom i begynnelsen av nittiåra ble det tyngre i reklamebransjen, og verdien på leiligheten min sank med 70 prosent.
Eksamen
Parallelt med andre jobber og tekstoppdrag hadde han lenge drevet med å oversette bøker, spesielt amerikanske bestsellere, fra engelsk til norsk, og dette ble en hovedinntektskilde for ham i mange år. Men her i byen kjenner vi ham fra et dryss av epistler og pussigheter i et mangfold av publikasjoner. Det begynte med en limerickkonkurranse han vant i Moss Avis, deretter ble han invitert inn i Moss Dagblad av redaktør Frank Berg, hvor han bidro i petitspalten Over kaffekoppen, i tillegg til daglige Leksikolon, forløperen til Refleksikon, som består av overraskende alternative definisjoner av tidligere kjente fenomener. Og så kom hans første lørdagspetit i Moss Avis i januar 2013, og siden har den kommet hver helg.
– Den har vel blitt rein rutine, da?
– Langt ifra, jeg går opp til eksamen hver eneste uke. Man er jo aldri bedre enn det siste bidraget man leverte. Og når det gjelder Refleksikon må jeg finne noe nytt hver gang, gjerne rare, sammensatte ord, helst til ettertanke. Og så legger jeg mye vekt på å ha et spenstig språk og varierte tema i Helge-petiten. Der er innledningen, anslaget, viktig, men jeg aner ofte ikke hvor jeg havner.
– Hvordan er arbeidsprosessen din, går det på himmelsk inspirasjon eller disiplinert kontortid?
– Tja, jeg setter meg nå ned og begynner å skrive, ikke altfor tidlig på morgenen, og så hører jeg på radio. Ofte svensk P1, der har jeg funnet mye god inspirasjon.
– Hvordan er veien fra idé til ferdig produkt?
– Det er dette med å få formulert tanken på en presentabel måte, og så vil jeg være aktuell, samtidig som jeg absolutt har et forhold til de evige spørsmål.
– Lytter du til musikk mens du skriver?
– I begynnelsen lytter jeg til klassisk, men etter hvert som det flyter kan det bli jazz eller reggae. Men jeg hører også på nyheter, det kan være et ord, eller et foredrag, noe som ansporer.
Humor og alvor
Det er lenge mellom hver gang man leser formuleringer som «nu vel, hvordan står det til med Dem?», men det kan Kai Holtan gjerne by på i sine petiter.
– Ja, jeg har vel kanskje det der som en liten signatur, men kan veksle mellom gammelmodig og mer radikal språkføring. Jeg var på venstresida i syttiåra, men var samtidig verdikonservativ, det er kanskje den dobbeltheten jeg har tatt med meg. Og så liker jeg det gammelmodige, vil ikke bli kvitt det.
– Enn språket for øvrig, jeg tenker for eksempel på dette som noen kaller dialektgrauten i dagens etermedier?
– Jeg har ikke noe imot dialekter, men profesjonelle språkbrukere som kommuniserer nyheter bør ligge unna språkfeil og slurv; det er som med musikk, du kan ikke gi faen i kryss og b hvis det skal låte presentabelt.
Men Kai Holtan er langt fra noen snerpete språkmoralist, folk får holde på som de vil, og han hygger seg med sitt. Og så er han en mann som er bestykket med en betydelig mengde humor. Ikke av typen buldrende latterbrøl og klaske seg på låra, men mer i retning av et lite glimt i et omrynket øye, og en knapt merkbar rykning i en munnvik der inne i skjegget.
– Jo, jeg foretrekker nok en dempet, underforstått humor, som den britiske. Men man kan jo ha mer utagerende moro, også. Jeg har stor glede av Seinfeld, den amerikanske serien som har gått i årevis.
– Men alt er ikke bare moro?
– Nei, det følger alvor med, også. Det er det som gir tankene tyngde.
Avslutter Kai Holtan, og unnslår seg ikke for å minne oss på at boka hans, SÆRLIG TALT, petiter og påfunn i utsalg, fremdeles finnes i salg på Revlingen Forlag.
Tekst: Lars Rune Debes
Foto: Jørn Mortensen
