Å være lærer på Krapfoss skole i siste del av forrige århundre kan ikke alltid ha vært en like enkel oppgave. Der borte på den andre siden av brua har det blitt fostret mange store personligheter som har betydd mye for byen og områdes utvikling. Alt i fra ordførere til «vanlige» hverdagshelter som sørget for at ting ble tatt tak i og gjennomført. Kan levende forestille meg hvordan skoletimene forgikk med folk som nesten ikke hadde tid til skolen, da de skulle bare….
Innafor skolen, bak der – og litt til høyre, bodde det en gutt som sørget for at ting skulle skje. Dog litt i det stille og ikke så fremtredende i aviser og media som kanskje noen av de andre. Han var yngste av to brødre og vokste opp, som han selv sier, i et trygt og pent møblert hjem.
Foreldrene til Frank Robin Guldager huskes nok best av de fleste fra sitt mangeårige virke i Mossehallen og svømmehallen. Der styrte de med sikker hånd, Frank i hallen og Ragna i luka til svømmehallen, noe de fleste nok stiftet bekjentskap med.
Læregutt på Noblikk
Frank Robin Guldager klarte seg gjennom skolen med rimelige gode karakterer, selv om han til tider var meget opptatt med båter og båtmotorer. Han søkte i 1980 på lærlingejobb hos Noblikk/Sannem i Rabekkgata og kom inn på kontrakt som verktøymakerlærling. Etter 7 år fikk han nok av dreiebenker og fresemaskiner. Han mente at det bodde andre talenter inni ham og søkte seg ut den spennende salgsverdenen.
Distriktsjef i IBG
Etter å ha frekventert ulike forretninger i byen og omegn for å suge til seg lærdom fikk Guldager endelig en riktig fast jobb innenfor salg. Han begynte da hos firmaet IBG i Oslo som distriktssjef. Her trivdes han godt, kanskje for godt, for etter 20 år sa kroppen fra at nok var nok. Arbeidspresset hadde strukket strikken litt for langt. Motoren gikk bare på en sylinder, så det var på tide å ta ting i litt mer rolig tempo.
Ny giv
Dette var ikke med i Frank Robin sine planer. Etter en rimelig rekonvalesent og opplading ble han mer og mer engasjert i sine mange hobbyer. Hobbyaktiviteten hadde jo blitt vedlikeholdt gjennom hele hans liv, men denne gangen var det livet i garasjen og i båten som skulle gi ham best opplading.
Lokalengasjement
Nærmiljøet er Robin Guldager opptatt av. Han liker at ting er i orden og at forholdene ligge maksimalt til rette. En dag han skulle følge sønnen Steffen på trening ned på den «nye» Eikabanen fikk han hakeslepp. Baneforholdene var middelstalt forferdelige. Det så ut som en dårlig planert potetåker. Han ville ikke at ungene på Krapfoss skulle ha slike treningsforhold. Noen runder til noen andre fotballforeldre ga nikkene samtykker og Robin satte i gang.
Brakker
De fikk 2 utrangerte brakker fra Moss Kommune og bygget klubbhus. Her var hele Guldagerfamilien engasjert og huset ble ferdig. Problemet var at banen fremdeles ikke var av en slik kvalitet at smågutta kunne spille god fotball. Da kom ideen….. Hva med kunstgress? Dette hadde de knapt hørt om, og det var jo ennå ingen baner i Norge.
Kunstgressbane
Norges første kunstgressbane bane for 7-er fotball, men allikevel. Norges første. Per Omdal (daværende fotballpresident) var tilstede og åpnet banen og en fleng av gamle landslagspillere kastet glans over åpningskampen. Einar Aas og Erland Johnsen spilte midtstoppere og de hadde til og med Frode Grodås i mål, men de tapte for Eikagutta likevel. Erland Johnsen var en i foreldregruppa og han trakk nok i mange viktige tråder og brukte sin myndighet i fotballforbundet.
Hester
Ved siden av dette var hele familien Guldager meget engasjert i hester og eget oppdrett av araberhest. Med avlsdyr importert fra Brasil og leide stallplasser sier det seg selv at dette krevde tid og engasjement. Med fire hester på stallen på det meste var det jo ikke akkurat noen rimelig hobby. Men, de hadde suksess også her og begrenset kostnadene i forhold til inntektene så de kom ut av dette med hodet hevet.
Polarklubben
Familierådet påla nå noen hvileår før nye engasjementer skulle trekkes i gang. Robin Guldager skulle bare slappe av, lade batteriene og tusle rundt i Vansjø med sin nyanskaffede Polarsnekke. Jommen sa jeg rolig.
Naboen nede i vannkanten fikk se Guldagers nyanskaffede snekke og spurte han straks om han kunne tenke seg å være med å dra i gang en Polarklubb i Vansjø. Som sagt så gjort. Polarklubben så dagens lys og det fulgte nå noen somre med høy sigarføring og stramme uniformer.
Moss Motorhistoriske Forening
Høst og vinter er det i slike miljøer et aktivt kaffemøte miljø i de forskjellige hobbygarasjer rundt om. Slik var det også hos disse gutta.
I garasjen til Petter Kristiansen satt nevnte Petter, Robin Guldager og Eivind Mikkelsen. De var nok ikke helt klar over det, men de hadde der og da stiftelsesmøte for Moss Motorhistoriske Forening. Etter hvert fikk de med seg flere interessenter og satte sine øyne på den eldste delen av den gamle brannstasjonen i Vogts gate.
250 medlemmer
Her er det mye historie, men gutta fikk et utrolig godt samarbeide med Moss Kommune og Moss Kommunale eiendomsselskap v/ Anna Rognes. Avtalen var at leiesummen skulle avregnes mot dugnadsinnsatsen og der tror jeg foreningen har mange år til gode. Et utrolig resultat er hva de kan vise frem. Alt har blitt utført på dugnad og midlene har kommet fra kontingenter fra 250 medlemmer, gaver og velvillige sponsorer. Dette er en solskinnshistorie om hva som kan oppnås når dugnadsinnsats blir administrert av god og samarbeidsvillig ledelse.
Frank Robin Guldager sitter fremdeles som nestleder av denne foreningen samtidig som han dyrker sine mange hobbyer med biler, sykler, båter og ikke minst hytta på Hvaler. Familien er viktig for Frank Robin og ukene han tilbringer på hytta sammen med dem er medisin for ham. Da lades batteriene med en god strøm og overskuddet kan kanaliseres ut med det som kjennetegner Frank Robin Guldager – nemlig ustoppelig innsats for felleskapet.
Tekst og foto: Ivar B. Johansen
