Hver onsdag møtes en gjeng med utviklingshemmede i Mossehallen for å drive med det de liker aller best. Nemlig å spille håndball.
Karoline Aas Bøye (28) fra Moss spiller håndball. Det gjør hun til tross for at hun sitter lenket til sin rullestol, og at hun verken kan kaste eller motta en ball. Det viktigste er heldigvis ikke alltid å vinne eller å score mål. Noen ganger er det faktisk mer enn greit nok bare å få lov til å delta. Lov til å være en del av et miljø som latter, glede og gode minner. Det får hun til gangs i Team Herulf.
Svett i luggen
Det er nå drøye 16 år siden HK Herulf Moss startet opp sitt tilbud for utviklingshemmede. De første årene var preget av få utøvere på trening, men den tiden er heldigvis over. Nå teller Team Herulf over 20 gutter og jenter med ulike fysiske og psykiske utfordringer. En av disse er Karoline, som sammen med pappa Magnar farter rundt ute på banen i rullestolen på jakt etter ballen. Det er pappa som må kaste og motta på vegne av Karoline, men det går helt fint. Karoline får ta del og det frembringer både store smil og gode lyder. Hennes far er ikke det minste i tvil om at Karoline nyter hvert eneste sekund.
– Hun stortrives med håndballen. Du skal se når vi spiller kamper for da er hun helt svett i luggen. Hun elsker å være en del av både treninger og kamper med Team Herulf. Her har både hun og jeg det veldig bra, forklarer Magnar Bøye.
En del av laget
Det begynner å nærme seg ti år siden Karoline og pappa Magnar deltok på sin første trening med Team Herulf. Den gangen var det ikke vanlig med rullestoler på håndballbanen når man snakket om HU-håndball.
– Det var jo selvfølgelig litt styr i starten, og da tenker jeg først og fremst på når vi spilte kamper. Det var ikke alle av våre motstandere som synes det var like stas at det fartet en rullestol ute på banen. Det var nok mest for at det var uvant. Nå som det faktisk er to spillere i rullestol på Team Herulf må de bare forholde seg til det. Vi er en del av laget, svarer Magnar Bøye.
Elsker å spille
Team Herulf trener en gang i uken og det er på onsdager. Slik har det vært helt siden oppstarten tilbake i 2003. Øktas høydepunkt er selvfølgelig selve spillsekvensen, når trener Robert Joakimsen samler spillerne og deler inn i to lag. Da går treningen plutselig over fra en fase dominert av lek med ball og til litt mer alvor. Selvfølgelig ikke mer alvorlig enn at det fortsatt er helt greit om man mister ballen eller at den ikke går i mål. Smilene, latteren og gledes utbruddene er der fortsatt.
Myk overgang
Den som styrer Team Herulf-skuta med en varm og inkluderende hånd er Robert Joakimsen. Det er nå 13 år siden han tok med seg sønnen Aleksander på håndballtrening i Mossehallen for aller første gang. Siden har det gått slag i slag for de begge. Sønnen som spiller og pappa Robert som oppmann og hjelpetrener. De to siste sesongene har han faktisk ikledd seg rollen som hovedtrener for gjengen og den overgangen har gått helt problemfritt.
– Selv om jeg ikke har hatt selve hovedansvaret, så har jeg jo vært en del av treningene hele veien. Det å ta over styringen var faktisk ikke så skummel som det kanskje kan virke som, da dette er en takknemlig gjeng å holde på med. Vi har det utrolig hyggelig sammen når vi først møtes, smiler han.
Vivil-lekene er selve høydepunktet
Selv om treningene i Mossehallen selvfølgelig betyr mye for spillerne på Team Herulf, så kommer man ikke bort fra det faktum at det også er stor stas å spille kamper. Det å få ta på seg klubbens gule og sorte drakt, og møte andre motstandere som man ikke ser ukentlig. Nå er det heller ikke ukentlig at Team Herulf er i aksjon i seriespillet. Det skjer faktisk bare seks ganger i løpet av vinteren og våren. Da avvikles nemlig rundene i Rema 1000 TH-serien. Et eget seriespill for utviklingshemmede hvor de stort sett møter lag fra Oslo-området. Selv om seriekamper er stort så blir ikke disse kampene å regne som selve rosinen i pølsa.
– For denne gjengen så er nok Vivil-lekene i mai årets høydepunkt. Med deltagende lag fra stort sett hele håndball-Norge får vi både møte på og blitt kjent med mange flotte mennesker. Håndballkampene er jo bare en del av totalpakken. Her snakker vi også om overnatting, bankett og mye flott underholdning. Rett og slett en happening som er midt i blinken for denne gjengen, smiler trener Robert Joakimsen.
Ønsker seg en makker
Da er treningsøkten for Team Herulf over for denne gangen. En blid gjeng rusler av banen vel vitende om at de treffes igjen om en uke. Da er også Robert Joakimsen på plass på ny og klar til å lede troppene. Selv om han klarer seg greit alene, så skulle han gjerne ha sett at flere hadde lyst til å være med i trenerteamet rundt gruppa.
– Hvis noen har lyst til å være en del av denne fantastiske gjengen så er det bare å ta kontakt. Ingenting hadde vært hyggeligere for oss alle enn om det kom inn en til som virkelig brenner for TH-håndball. Ikke det at ikke foreldre og ledsagere stiller opp når det trengs, men det å få inn noen utenfra med litt friskt pågangsmot hadde så absolutt vært på sin plass. Det er rart med det når man har stått på banen i så mange år, avrunder Robert Joakimsen.
Tekst & Foto: Petter Andresen
